Gjeldseiere er også investorer

I kjølvannet av restruktureringsbølgen i oljeservicesektoren har interessekonfliktene mellom gjelds- og egenkapitalinvestorene kommet til syne. I Norske Skog har vi nylig blitt minnet om hvor krevende det er å være toppsjef i en slik situasjon. Det er sannelig også et krevende landskap for IR-arbeid. 

Av Mats Samdahl Weltz,
Seniorrådgiver i First House

Vi har sett det mange ganger de siste par årene: Kapitalintensive virksomheter havner i krise. Egenkapitalen er nesten utradert, høy obligasjonsgjeld og andre gjeldsinstrumenter nærmer seg forfall. Selskaper på randen av konkurs må refinansieres og restruktureres raskt for å redde det som er igjen av verdier.

I en normalsituasjon tenker man ofte at aksjonærer og obligasjonseiere har nærmest sammenfallende interesser og IR-avdelingene ender med å prioritere de som investerer i egenkapital. Å tiltrekke seg nye aksjonærer, samt å skape tillit til eksisterende, er avgjørende for en god reise på børs – og hyggelig omtale.

Med krisen følger imidlertid ofte interessemotsetningene. Da blir det vanskelig å drive godt IR-arbeid, for hvem er egentlig investorene skal forholde seg til? Å opprettholde tillit i en krisesituasjon er i utgangspunktet vanskelig, men å ivareta interessene til to interessentgrupper med ulike interesser er nesten umulig. Grunnlaget for å lykkes ligger i å starte tillitsarbeidet lenge før krisen banker på døra.

Gjelds- og egenkapitaleiere er begge opptatt av selskapets risiki, men det er noen sentrale forskjeller: De fleste gjeldsinvestorer har et tak for oppsiden på sin investering. Det beste de kan oppnå er å motta den regelmessige renten (om det er rentebetaling) og pengene tilbake på avtalt tidspunkt. Aksjeeiere har gjerne høyere krav til avkastning og tilsvarende risikoappetitt. Hva er selskapets potensiale og hva forventes av selskapets fremtidige verdiskapning?

Oljeprisfallet i 2014 bidro til store problemer for mange selskaper. Egenkapitalen i en rekke små oljeserviceselskaper ble utradert, og fremmedkapital fra banker og obligasjonsgjeld nesten hele kapitaliseringen. Innen seismikk var det noen selskaper hvor egenkapitalen utgjorde så lite som fem prosent av den totale kapitaliseringen. Dette gir en åpenbar indikasjon på styrkeforholdet mellom investorgruppene. I mange restruktureringer de siste årene ser vi et annet interessant trekk. Som følge av utbredt bruk av konvertible obligasjoner har gjeldsinvestorer senere også blitt egenkapitaleiere – både frivillig og ufrivillig.

Interessemotsetninger og krevende landskap til tross: IR-jobben må gjøres, og den er større og viktigere enn noen gang. Vår påstand er at det ikke lenger er tilstrekkelig med en strukturert og planmessig tilnærming til aksjonærer. For at IR-avdelingen skal være en verdifull ressurs, må den også forstå hva banker, obligasjonseiere, investorer i konvertible obligasjoner eller statlige utlånsinstitusjoner er opptatt av og hvordan de opererer. Noen ganger møter man sågar investorer som tar posisjoner i både gjeld og egenkapital og spiller på begge hester.

Obligasjonsmarkedet er en viktig kapitalkilde, og noterte obligasjoner er gjenstand for informasjonsplikt. Men vi våger å påstå at mange selskap har forbedringspotensial når det gjelder informasjonsarbeidet og IR-innsatsen overfor gjeldsseierne. Det bør være i selskapenes interesse å sikre at man har tillit også hos denne investorgruppen. Det danner grunnlag for et velfungerende obligasjonsmarked med lavest mulig risikopremie for å låne penger.